Det er noe med den følelsen, følelsen av å være en del av noe mye større enn seg selv, følelsen av å være en del av en stor genrasjon.
Jeg husker 21. juli. En varm sommerdag fylt med vafler, politikk, solidaritet og gode venner. Det største problemet var veps i røra i vaffelkiosken, og sorgen var enda større over at vi ikke fikk oppslag om det i internavisa på Utøya.
Jeg husker da vi la oss om kvelden den 21. juli. Fire gode venner i et telt der vi delte tanker, hemmeligheter og drømmer om hvordan framtida vår skulle bli, jeg var så lykkelig.

Et døgn senere var en av oss døde og livene våre var snudd helt på hodet. Alt ble kaos, 21. juli og 22. juli er de to største kontrastene jeg har opplevd.
Så kom rosetogene, midt i min store fortvilelse, sorg og kaos møtte over ti tusen mennesker opp på Kongens Plass i Kristiansund, og hundretusner flere i andre byer for å være med oss i sorgen. Kontrastene ble så store til det hatet vi hadde opplevd kun få dager før. En ting har jeg lært – kjærlighet er mye sterkere enn hat.
22. desember satt jeg i Kirklandet kirke og så sendingen direkte fra Oslo Domkirke. Ina Libak leste fra Bibelen, ”Størst av alt er kjærligheten” og jeg har aldri opplevd noen lese det med så stor troverdighet.
Jeg satt i Kristiansund og Ina flere mil unna i Oslo, men likevel kjente jeg en så stor kjærlighet til henne og resten av verden.

Tidligere i jula vista de klipp fra en konsert med Coldplay på TV2, jeg slo på akkurat da de sang ”Viva La vida” og jeg begynte å gråte. Jeg gråt fordi jeg er så utrolig heldig, så utrolig heldig som fikk lov til å oppleve denne julen. Jeg er så utrolig heldig som får lov til å være i live.Jeg har grått mye etter Utøya. Grått i sorg for de vi mistet. For første gang på lenge gråt jeg nå av glede, gleden over å være i live.
Jeg er følte meg som den heldigste jenta i verden som fortsatt får lov til å leve i eventyret, men på samme tid så uendelig lei meg for alle som ikke lengre gjør det.
Jeg husker et fylkeslag som hadde et banner på Utøya-leiren i 2010 der det sto “We can be the great generation”. I dag er jeg helt sikker på at vi som vokser opp nå virkelig vil forandre verden, vi tror ikke vi skal greie det – vi vet det. For oss som var på Utøya den 22.juli vil dette alltid stå spesielt sterkt, men en hel generasjon unge er berørt, og viser at vi vil ha forandring til det bedre.
Ei av mine aller kjæreste venninner fortalte meg at hun våknet hver eneste dag med en tanke i hodet- “Hvordan skal jeg greie å forandre verden til et bedre sted i dag?”. Hun våkner aldri mer, fordi hun mistet livet sitt 22.juli. Men for både hennes skyld, for oss selv, og for alle generasjoner som kommer etter, håper jeg vi kan lære av henne, og at vi hver eneste dag i 2012 vil våkne opp med samme tanke.